Ny dip dye! Denne gang med blekemiddel. 


(//privat)
 

I går kveld hadde jeg problemer. Jeg hadde en grusom hodepine som virket som den tok over alle tankene og følelsene min, jeg var deppa og gråt, men gråten kjentes tung og ekkel ut, og det ble ikke noe bedre. Jeg var redd for å sovne, for jeg hadde problemer med å puste. Å sovne uten å våkne er egentlig noe forlokkende, men tenk om Pappa hadde måttet finne meg på 17. mai? Vår nasjonaldag, og hans egen fars bursdag. Jeg vil jo ikke dø. Jeg orker bare ikke å leve slik som dette. Men det skal gå bra. Alt skal bli bedre.

I dag våknet jeg derimot i morges med dårlig hals og skjelvinger. Jeg følte meg ganske ødelagt.. Så jeg har ikke vært i toget. Jeg har ikke tatt på meg bunaden, og jeg har ikke spist. Men jeg skal det, altså.. Ikke gå i toget, for toget er på tur ned til stoppestedet, og jeg blir ikke ferdig før det..
Jeg har fortsatt problemer med å puste, men det blir sikkert bedre utover dagen..

Gratulerer med dagen, folkens! 

HURRA, JEG FIKK HJEMMEESKAMEN! Så da slipper jeg kanskje all angsten, selvskadinga, oppkast og sulting?

I dag var Mamma, Pappa og de av ungene som bor hjemme invitert til konfirmasjonskaffe til en familievenn. Jeg fikk spørsmål for noen dager siden om jeg skulle være med, og jeg sa at jeg kunne det, men de jeg angret med en gang jeg sa det. Jeg har gruet meg hele tiden. Herregud. Masse folk jeg ikke kjenner, masse kake og.. Nevnte jeg folk og kaker?
Jeg har hatt mye vondt i magen de siste dagene, og har nesten ikke sovet. I dag var det ille.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si med dette innlegget. Jeg dro ikke på konfirmasjonen, og jeg tror Mamma var skuffet. Hun forstod det nok ikke helt. Jeg tror hun hadde tenkt seg litt om i dag, for hun sa ingenting, men i går sa hun at hun hadde jo sagt fra om at jeg kom og sånt.. Men jeg orket ikke. Jeg tror kanskje hun skjønte det etterhvert..  

Jeg går rundt omkring og svindler folk. Det er det jeg gjør. Dette er et skuespill, en opera, og jeg er primadonna. Jeg deler ut smil og forteller hvor mye bedre jeg har det, viser frem en sterk personlighet full av kreativitet og vennlighet. Men det er bare et spill, og under masken ligger et usselt vesen i fosterstilling.

Lite søvn i natt, og relativt tidlig opp. Ti på ett gikk jeg til legekontoret for time. Jeg ble sittende der i halvannen time før jeg skjønte at det måtte ha skjedd en feil et sted. Jeg spurte dama i luka om jeg hadde tatt feil tid eller noe, og det hadde jeg. Timen var 11:00, ikke 13:00.. Jeg følte meg ødelagt, men beholdt maska på til jeg hadde fått ny time, betalt for den jeg ikke kom på og kommet meg inn på toalettet.
Der sank jeg sammen og begynte å gråte. Og jeg følte meg så patetisk. Jeg er patetisk. Hvorfor blir jeg så opprørt av noe så trivielt? Det var ingen som bebreidet meg, dama i luka skjønte at jeg hadde vært i god tro da jeg kom to timer forsent til time og var forferdet over at jeg faktisk hadde sittet der i 1,5 time! Men jeg var flau, skamfull og deprimert. Deprimert er jeg jo egentlig hele tiden, men det ble litt verre, kan du si..
Jeg følte at jeg hadde ødelagt alt. Alt var min skyld. Jeg er en skuffelse. Jeg er patetisk.

Så der sitter jeg da, på toalettet, og kjemper med meg selv for å klare å la være å finne frem skarpe gjenstander(jeg må slutte å ha det med meg, men jeg føler meg utrygg uten). Av noe så lite som det.
Så jeg ringte til kjæresten. Det er jo det jeg liksom skal gjøre. For å få tankene bort eller noe sånt. Fortalte ham hva som skjedde med legetimen, han lo litt og sa at jeg var nesten like ille som ham. Men jeg husket ihvertfall hvilken dag jeg skulle ha time. Jeg kom ikke på det én uke etterpå..
Men jeg fortalte ikke at grunnen til at jeg snufset var at jeg gråt, at jeg følte meg ødelagt, at jeg ville kutte og jeg visste ikke om jeg ville klare å la være. Vi la på. Jeg gikk på kafé.

Jeg leste ferdig boka jeg holdt på med på kaféen. Det er en slik kafé/resturant/pub/.. Jeg liker å sitte der. Det er litt mørkt, og huset er gammelt. Det er et bryggehus. 
Mens jeg sitter der og leser og drikker kaffe kjenner jeg at følelsen av håpløshet vokser i meg. Når jeg er ferdig med boken(som ikke akkurat hjalp, selv om det var en veldig bra sær bok. Den er ikke fryktelig munter, men jeg anbefaler den likevel. Den heter Timene av Michael Cunningham) har håpløsheten fylt meg. Så jeg går derfra og hjemover. Men jeg stopper på Libris, kjøper meg et bilde og noe skarpt. Jeg har gitt opp. Jeg tror ikke selv at jeg kan legge meg i kveld uten nye arr. 
På veien hjem kjenner jeg en følelse av forventning. Jeg vet at det er feil. Man skal ikke føle sånt. Og det er ikke bare det. Jeg er redd. Jeg er alltid redd. For å miste kontroll. Men jeg er mer redd for å bli gal. For det er slik det føles. Jeg føler meg så falsk.

Så når jeg kommer hjem henger jeg opp yttertøyet og går bakveien opp på rommet mitt. Jeg henger opp bildet - et fint bilde med myke rosa dansesko, en rose, en kamé og et gammelt brev.
Ingenting tar egentlig oppmerksomheten min. Jeg henger opp bildet, passer på at det ikke henger skjevt, men tankene mine er lengre frem. På det jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke å tenke at det er galt.
Så jeg låser døra og setter meg tilrette på senga. Og kutter. Stryker bladet over huden. Redd for å kutte for dypt, likevel skammer jeg meg over at jeg ikke kutter dypere. Alt er så komplekst. Men jeg føler overveldende lettelse. Men den varer jo ikke så altfor lenge. Så sitter jeg igjen med noen kutt. De ser ynkelige ut, egentlig. Og jeg føler meg ynkelig.
Hadde jeg ikke gjort dette ville jeg i morgen kunne sagt at det var 2 måneder siden sist gang jeg kuttet.



 

Nå er det to år siden jeg var russ! Russetiden var en flott tid, jeg hadde det veldig morsomt. Jeg har veldig positive minner fra russetiden, selv om jeg hadde det grusomt.
Jeg var ødelagt. Et halvt år tidligere hadde all den dritten med eksen min skjedd, jeg kastet opp som aldri før og spise for lite. Dreit i det meste, og klarte i å gjøre de enkleste ting.
Det verste var kanskje hvor lite jeg brydde meg om meg selv. Jeg hadde null selvrespekt. Jeg lot egentlig folk gjøre som de ville med meg. Nei, jeg ble ikke voldtatt eller noe. Men jeg lot folk "leke" med meg, om jeg kan si det sånn.

Jeg drakk ganske mye den tiden(til meg å være). Jeg hatet meg selv. Rett og slett. Overraskende nok skadet jeg ikke meg selv noe merkbart den tiden. Å kaste opp var vel nok..
Det var også da jeg fortalte en av mine aller beste venninner at jeg kastet opp. Huff, hun må ha trodd jeg var gal.. Hehe.. Jeg bare plager henne.

Men likevel hadde jeg en flott russetid! Hadde det kjempegøy! Savner det egentlig, men jeg ville ikke gått tilbake tid nå. Ville gått tilbake til den sommeren, vektmessig, men ellers.. 


(//privat.. Vi hadde mye snø i begynnelsen av russetiden! FIkk erfare at russeklærne ikke var lagd for slikt vær..)

Jeg føler meg bare litt død. Stille før stormen, kan man si. På utsiden virker det som at jeg tar alt ganske rolig og at ting går bra, men sannheten er den at jeg stresser noe forferdelig. Jeg er dødsliten og full av angst. Eksamener nærmer seg, og jeg har ennå ikke hør noe om jeg får hjemmeeksamen eller ikke, pengerpengerpenger, prøve å finne leilighet i tide(fuckings boligmarked i Bodø), jobb, ny jobb, føle meg diger, vil bli tynn, prøve å ikke la være å spise, prøve å ikke kaste opp, vil kaste opp. Prøve å la være å kutte. Være livredd for at når jeg tilslutt kutter vil jeg helt miste kontrollen og kutte ganske mye. Redd for reaksjonene til dem rundt meg. 

Jeg skulle ønske jeg kunne være perfekt. Om jeg bare hadde vært perfekt, så hadde alt gått bra og alle ville vært stolt av meg.
Slik som det er nå vet jeg ikke hvor lenge jeg holder ut. 

Ytterst i verden
Ytterst i vest
Kan hende du seile di skute
Kan hende du seile tilfeldig som gjest
Kan hende du går der i rute. 
Uansett treng du et punkt som e fast
Der du frakte din skjøre last
Det e nok at det står der å brenn
En trofast gammel venn

Har du fyr?
Har du lykter langs din vei?
Har du fyr?
Et signal om riktig lei.
Ei lampe som gløder i mørket
Og loser deg ut og frem.
Som tar deg bort og hjemmefra
Men også tar deg hjem.

Vår Herre han sa det da jorda vart te
?La det bli lys,? Og det ble det.
Så satte han sol og måne og stjerner
Opp sånn at vi kunne se det.
Men de som har glemt det i skapningens gry
Og alle de som er dømt til å fly
På havet i vær og vind
Når skodde og mørket sett inn.

Har du fyr?
Har du lykter langs din vei?
Har du fyr?
Et signal om riktig lei.
Ei lampe som gløder i mørket
Og loser deg ut og frem.
Som tar deg bort og hjemmefra
Men også tar deg hjem.

Et landemerke for håp og drøm.
Helst skulle vi la det bemanne.
Der skarven flyr
Og der seien svøm
Ute på kanten av landet.
Et hus i havet som står han av
Og gjør en seiler så glad så glad
Og roper så sjøen skvett
?Æ vil bli sett!?

Har du fyr?
Har du lykter langs din vei?
Har du fyr?
Et signal om riktig lei
Ei lampe som gløder i mørket
Og loser deg ut og frem
Som tar deg bort og hjemmefra
Men også tar deg hjem

Beklager at det har blitt lite blogging, men det har vært ganske stressende(?) i det siste. Tanker, følelser, handlinger. Alt sammen kræsjer. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Jeg føler meg feit og ekkel, jeg har kastet opp både i dag og i går. Jeg har ikke fortalt kjæresten min at jeg har kastet opp. Jeg orker ikke. Alt er litt mye nå. Slektninger kommer for å delta i begravelse, og det er selvfølgelig koselig å se dem igjen(selv om jeg skulle ønske det ikke var for noe så trist som vår døde oldemor), men jeg klarer ikke å la være å tenke at jeg er for feit. Og de ser det. De tenker at jeg sikkert er veldig usunn og veldig lat. At jeg er stor og ekkel og det er bare min egen feil.
De tenker sikkert ikke det, men jeg klarer ikke å la være å tro det. For jeg føler meg så stor! Jeg vil tilbake dit jeg var, og enda lengre! Når jeg måtte gi flere av klærne mine til lillesøsteren min fordi de var blitt for store for meg. Når jeg prøvde klær og måtte ha mindre størrelser. Når skjørtet jeg kjøpte i slutten av 10. klasse ikke ville holde seg oppe. 

Jeg hater å være feit, og jeg hater meg selv for at jeg tenker så mye på det når det alle andre tenker på selvfølgelig er det faktum at Oldemor er død og hva man kan gjøre for de andre i familien.
 

Nå er det over. Oldemor døde i dag. Jeg føler meg litt ødelagt, men samtidig er jeg letta. Hun er trygg nå - sammen med Oldefar. 

Oldemor lever fortsatt, men hun ligger absolutt på det siste. Mamma har dratt for å være sammen med henne og Mor på gamlehjemmet. Jeg skulle egentlig ønske at jeg var der. Jeg begynner å gråte hele tiden, og jeg føler meg så.. ødelagt! Jeg er så glad i henne, og jeg vil ikke at hun skal dø! Hvis det var mulig å beholde henne for alltid, så ville jeg nok gjort det. Samtidig føler jeg meg slem, for det er for min egen del at jeg vil at hun skal leve. Kanskje er det beste for henne å faktisk dø? Hun har levd et langt liv (blir 96 om et par uker), hun har en stor familie, hun har fått reis og opplevd ting sammen med Oldefar, og hun hadde ham lenge før han døde et par år etter jeg ble født. Hun har sluppet demens, og har vært i overraskende god fysisk form. Hun har til og med et tippoldebarn!

Kanskje ville det være best for henne å kunne dø og tilbringe evigheten sammen med Oldefar? Jeg kommer bare til å savne henne sånn!
Og muligheten for at hun faktisk kommer til å dø om kort tid kom så plutselig på meg. Jeg har hele tiden tenkt at hun kom til å bli 100. Uansett, liksom. Og jeg hadde også lyst til å gi henne tippoldebarn. Å fortelle henne at hun skulle bli tippoldemor igjen. Høres det rart ut? Dette har jeg tenkt i noen år nå..

 

Mamma fikk nettopp telefon fra Mor - hun sier at Oldemor er blitt akutt syk, noe med hjertet. Jeg vil ikke at hun skal dø! Jeg elsker oldemoren min ♥

Hun var nydelig, støttende, og jeg angrer på at jeg ikke tok meg tid til å bli bedre kjent med henne ♥


(//privat)
 

Jeg må skjerpe meg litt, men jeg dras i to retninger - spiseforstyrrelsen drar meg mot seg mens jeg prøver å holde meg lent mot den friske siden. Jeg har vært litt dum de siste dagene. Ikke spist, så spist men kastet opp. Seriøst, jeg er skuffet over meg selv. Jeg hadde klart meg i en hel måned, og så ødelegger jeg bare! Verste var at mens jeg stod over skåla, hørte jeg broren min utenfor..
Jeg lager jo ikke mye lyd, men litt lyd blir det jo uansett. Han gikk heldigvis før jeg kom ut.

Jeg vet ikke når jeg får ny psykolog. Jeg føler at jeg ikke betyr noe uansett. At jeg bare tar opp plass..


(//WeHeartIt)
 

The moment you are happy with yourself and who you are, other people will see these new sides of you that you've been reluctant to show before - that you're actually a really great person. Unless your weight is off the charts or you're failing all subjects, that's not something you have to think too much about. What's important is that you like who you are. And then everything else will follow.

- Me 

I dag reiste kjæresten hjem til seg selv, og jeg sitter alene igjen. Jeg kjenner jeg blir nedtrykt hver gang han ikke er i nærheten. Jeg klarer ikke å smile like lett som før, og alle de vonde tankene blir mer prominente.. Så i dag ble jeg hjemme fra korøving.. Har ikke nok stemme eller humør til å dra. Også har jeg feber, men den holdes i sjakk av paracet(yay♥).

Pappa traff gudmoren min i dag, og hun fortalte at datteren til gudfaren min(fra hans forrige ekteskap) har anoreksi og lyver fælt til moren, jukser seg unna måltider. Det kan ikke være lett for noen av dem. Jeg håper bare de skjønner å skille på henne og anoreksien. For det er jo anoreksien som får henne til å lyve. Og jeg tror det er vanskelig for Gudfar, for de er så langt unna hverandre. Han bor noen timer unna meg, og datteren bor i Danmark sammen med moren sin. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe dem på noen måte, men hva skal jeg liksom gjøre? De vet jo ikke engang at jeg har en spiseforstyrrelse, og uansett vil det ikke hjelpe dem noe som helst. Hva vet vel jeg? Jeg har jo aldri vært tynn engang..

Nå står storesøsteren min på badet og kaster opp(hun er gravid, men det er liksom en hemmelighet ennå, for andre enn oss i famiien). Hun lager så mye lyd. I går fikk jeg et sammenbrudd etter at jeg gikk forbi badet på tur til rommet, og hun kastet opp. Har du noen gang kastet opp etter å ha spist noe søtt(typisk lørdagsoppkast), så skjønner du kanskje hvilken lukt som dukket opp i nesa mi. Det var ikke lukten av søsteren min sitt oppkast, for det var ikke mulig å lukte der jeg var, men fra min egen hukommelse. Jeg kom skjelvende inn på rommet hvor kjæresten min satt. Jeg hadde laget en kopp te til meg og hentet et kakestykke til ham. Jeg tok også med en cupcake til meg, men jeg sa at han kunne få en for jeg orket ikke spise den. Jeg prøvde mitt beste å holde meg blid, spurte ham hvor langt han hadde kommet i boken han leste og spurte hvor min bok var. Men han merket jo at noe var galt. Så han la hodet mitt på skulderen sin, og jeg sa at det gikk bra. "Helt sikker?" Jada.. "Helt helt sikker?" Ja.. Også rant det en forrædersk tåre fra øyet mitt og ned til tuppen av nesa, så selv om han ikke kunne se øynene mine, kunne han se den. Og da sa han "Ikke hold det inne, bare gråt ut." Og jeg gråt. Og han trøstet meg.
Jeg hater meg selv for at jeg blir sånn. Jeg ødelegger alt. Selv om han sier at han er glad for at jeg kan bruke ham, at han kan være der og trøste meg.

I morgen er det tannlegetime.. Jeg gruer meg. Jeg har vært helt uten penger i over 1 uke. Fant ut at det kunne være fordi jeg har kjøpt flere bøker enn jeg vanligvis gjør, og at jeg selvfølgelig har betalt for linser og linsekontroll - det gikk noen tusenlapper der..
Heldigvis får jeg faktura, så jeg slipper å betale med en gang..

 

I morgen har minstesøster bursdag - hun blir 10 år. Så i dag har jeg og Mamma laget 3-4 typer cupcakes! Og jeg har smakt på én av typene Mamma lagde. Og jeg tror kanskje det er det som gjør at jeg nå skjelver som et aspeløv.. Klarte nesten ikke stå på bena. Lørdager er alltid vanskelige - påskelørdager er ganske grusomme. Påskelørdager som etterfølges av familiebursdag gjør at grusomheten forlenges og forsterkes. Jeg ser ikke helt for meg hvordan jeg skal klare å ikke kaste opp i morgen. Men siden kjæresten kommer tilbake før bursdagen i morgen, går det kanskje bra. Kanskje.

Jeg har kjent på trangen i dag - trangen til å spy og trangen til å kutte. Jeg lurer på hvor lenge jeg klarer å holde meg..
Jeg venter fortsatt på svar fra UiB om jeg får hjemmeeksamen. Noen ganger vandrer tankene mine dithen, og jeg lurer på hva i alle dager jeg skal gjøre hvis jeg ikke får hjemmeeksamen.
Og det skumle er at det eneste jeg klarer å se for meg er å kutte - og kutte og kutte og kutte..  

 

Classic lolita ♥

Kan jeg skrive det jeg vil? Ikke være bekymret for hvem som leser?

Jo, du skjønner - for ca én uke siden fikk jeg låne mac'en til storesøsteren min, og gjett hvilken nettside som var lagt til som bokmerke? Jo, min blogg.
Så jeg friker stille ut, sletter bloggen fra bokmerkene, prøver å ikke vise hvor opprevet og nervøs jeg er, og tenker "hva pokker gjør jeg nå?"..
Tenkte på dette noen dager før vi dro på hytta, hvor vi ikke har internett.

I går feiret vi bursdagen til kusina mi, og da fortalte ene tanta mi(hun som vet om alt, fordi storesøsteren min fortalte henne det) at hun fant bloggen min, og hvordan hun fant den. At hun bare hadde søkt etter informasjon om spiseforstyrrelser, og så kommet innom blogg.no. Så tenkte hun at kanskje jeg hadde blogg, og da fant hun den veldig raskt. Men hun leste bare nok til å være sikker på at det var meg..
Og hun sa at hun mente det var viktig at hun sa fra til meg, og at det var opp til meg om hun kunne få lese den eller om jeg helst så at hun lot være..
Og det ville jeg jo ikke, så det skulle hun ikke gjøre. Jeg er glad for at hun fortalte meg det. Hun er veldig direkte. Også er hun sykepleier..

Men hva hvis andre jeg kjenner bare har funnet bloggen min uten at jeg vet det?

Vel, nå har jeg ihvertfall passord.. 

Skjønte plutselig ingenting nå.. Hva har skjedd med blogg.no?
Jaja... Man venner seg nå til det meste..

(Har vært på hytta = null internett) 

I kveld er det the Hunger Games, og jeg gleder meg. Og i morgen bærer det av gårde til kjæresten, så er litt positivt i dag..
Men.. Hva skal jeg ha på meg? Jeg kommer til å se feit og teit ut uansett.. Og det at alle klærne mine er litt overalt etter flyttinga gjør det ikke bedre.. 

Dette skrev jeg altså torsdag kveld. Forrige uke. Hvorfor ble det ikke postet? Jaja..
The Hunger Games var fantastisk. Jeg elsker den. Bøkene er jo utrolig bra, og de jobbet tett med Suzanne Collins.

Se den! 

Nå sitter jeg hjemme og hjelper minstesøster med minusstykkene sine. De andre er på korøving, men jeg har reist i timesvis med buss fra kjæresten i dag og er helt utladet. Bihulene er tette, ørene like så. Halsen er vond, og selv om jeg har vært fryktelig sliten i hele dag har jeg ikke fått til å sove eller finne en behagelig liggestilling. Heldigvis kommer kjæresten hit på fredag/lørdag.

Dermed er jeg hjemme, og minstesøster, som vanligvis er med på øvinger og kan nesten alle sangene, sitter her sammen med meg og gjør lekser. Hun har et lite konsentrasjonsproblem. Hun har ingen problemer med å klare regnestykkene, egentlig. Men hun har problemer med å måtte gjøre dem ordentlig. Hodet hennes er litt for rotete. Så nå har jeg satt filmen som stod på i bakgrunnen på pause, så får hun se på resten når hun er ferdig med leksene.
Jeg føler meg veldig "lærete" for tiden. Etter at jeg kom hjem har jeg begynt å jobbe på SFO én gang i uka, på skolen hvor Pappa jobber. Så i morgen skal jeg på jobb og prøve å holde oversikt over 37 unger. Håper jeg overlever. Jeg har aldri ansvar for så mange unger før, men heldigvis blir det flere der. Inkludert Pappa. Alla kjenner ham, så da får de en relasjon til meg også, på en måte.. 

Ting går egentlig ganske greit for tiden. Bortsett fra tankene og følelsene, kanskje. Jeg spiser ok. Jeg spiser altfor mye, egentlig. Jeg føler meg dritfeit og ekkel, men jeg klarer å la være å både kutte, kaste opp og veie meg. Nå tør jeg nesten ikke veie meg.. Og jeg kroppssjekker masse. Klemmer på magen, lårene, overarmene. "Måler" med hendene. Tar på alt av bein.
Men det går greit. Jeg er redd for å falle, bryte sammen og begynne med løgner og sånt igjen. Men jeg prøver å la være.

Nå skal jeg hjelpe lillesøster med engelsken..

Jeg hater dette! Jeg føler meg som en kasteball, og jeg vet ikke hvor mye mer av det jeg takler!

Ting går opp og ned. Jeg har kastet opp kun én gang siden jeg kom hjem. Jeg har vært ganske flink å spise ordentlig. Jeg har ikke kuttet. Jeg har hatt noen små sammenbrudd, men ikke foran noen(bortsett fra den foran kjæresten).
Ting går ganske greit. Jeg strikker, jeg spiller backgammon(seriøst, jeg må skrive et innlegg med backgammonregler og oppsett og sånt. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle bare spiller backgammon! Da hadde det vært fred i verden!), jeg leser bøker(kjøpte 3 nye bøker i går!) og jeg drikker hauger med te!

I går farget jeg håret - dip dye, faktisk! Jeg har rødt hår, og farget fiolett dip dye. Det ble ganske kult.. Sånn egentlig..

Alt er ikke bra. Jeg føler meg feit og ekkel. Og jeg har noen småglipp, men jeg klarer meg. Det går greit. Jeg bare..
Jeg skulle virkelig ønske at jeg var tynn! Men jeg prøver å la være å tenke på det..
Også er jeg veldig sliten. Men det er blitt litt bedre av å være hjemme. Men jeg må nok snart ta opp pensumlesingen igjen..


(//privat)

Bilde av håret mitt med dip dye..



 

I dag har jeg vært på strikkekafé med Mamma og Mor! Det var kjempekoselig!
Jeg strikker mariusgenser(nettopp begynt, så langt har jeg ikke akkurat kommet..), og bildet under er faktisk akkurat den jeg strikker. For det er det bildet som står i mønsterheftet mitt..



Jeg gleder meg til den blir ferdig! Er litt bekymret for at jeg skal se bredskuldret ut i den, men det gjør ikke så mye. Jeg strikker det ganske stor, og jeg skal ha den litt lengre enn på bildet, tror jeg. 

Også har jeg vært hos optiker og sjekka synet. Jeg har nå 50% syn på venstre øye(med linser på!), det er positivt siden jeg hadde under 50% for 8 måneder siden, og på høyre øye er synet blitt bittebittelitt dårligere, men han ville ikke forandre styrken på linsene for det, for siden jeg leser så mye(studier, hurra) ville han mest sannsynlig måtte  justere styrken enda mer etter det igjen. Hadde jeg derimot vært yrkessjåfør!


Fikk også vite at det er ingenting som hindrer meg fra å ta lappen, selv om jeg har så dårlig dybdesyn. For jeg er vant til den forskjellen i dybden, og jeg bruker hørselen også (f.eks. om en bil slakker ned farten eller kjører like raskt, så kan jeg høre det på motoren, selv om jeg ikke klarer å se på bilen hvor raskt den kjører).

Eller har jeg spilt backgammon i dag. Kom hjem kvart på ett! Jeg er så bad ass, haha!
På lørdag skal jeg farge håret mitt, håret til venninna mi(hun som jeg spiller backgammon med hele tiden) og skal ombre-farge(dip dye) lillesøster sitt hår i en mørk lillafarge. Jeg tror kanskje det vil gå greit, siden det ikke er hele håret. Har sett mange tutorials for å forberede meg litt og finne beste måten å gjøre det på. Skal ikke bruke blekemiddel.

Nå må jeg sove, for jeg er kjempetrøtt! Jeg fikk nesten ikke sove sist natt..



Lurer på om jeg skal prøve litt i mitt eget røde hår.. Kan jo bli gøy.. 

Det ble ikke sprøyte i går! For jeg trodde det var 14. og det var det jo ikke.. Hehe..
Så det blir sprøyte i dag. Også må jeg snakke med tannlegekontoret. Sjekke om det er slik venninna mi på odontologi trodde - at jeg vil få mye rabatt til jeg fyller 21 år. I så fall må jeg skynde meg.. Jeg blir 21 i slutten av april..

Det går litt bedre nå enn det gjorde i natt. Jeg har ryddet kjøkkenet, sunget sanget fra Wicked av full hals og nå skal jeg drikke opp teen, pusse tenner, sminke meg og gå til helsestasjonen for å få sprøyte. Hurra.
Jeg følte meg kjempeslem egentlig, for Mamma står ute og måker snø fra innkjørselen(som er ganske stor). Jeg var med å måke litt i går, men nå var jeg ikke klar til å gå ut av huset, akkurat. Så jeg har heller ryddet av frokostbordet, tatt ut og satt inn i oppvaskmaskinen og ryddet og vasket benkene og sånt. "Slik som Mamma liker det" bruker Pappa å si. 

Åh, nå fikk jeg nettopp telefon fra kjæresten! Han har fått oppholdstillatelse! Jeg er så glad og lettet nå at jeg gråter! Det er godt å gråte lykkelige tårer, istedenfor triste.. ♥

 

Jeg kom altså hjem natt til tirsdag. Og hele tirsdag, og egentlig alle dagene med reising, føler jeg at jeg har vært falsk. I egentlig på en negativ måte, men jeg har vært så oppsatt på å vise at jeg har det bra, selv om det ikke er sant.
Jeg har snakket, smilt og ledd mye. Men selv om jeg liker å være sammen med familien min, og jeg har kost meg, så har det vært litt spill også. For å ikke bekymre. Redd for spørsmål. Redd for.. Ja, redd for det meste.
Tok meg selv i å tenke flere ganger "jeg håper bare vi klarer å holde oss blide". Livredd for et sammenbrudd foran Mamma og Pappa.




Jeg og Mamma hentet minstesøster på skolen i dag og gikk på kafé. Mens Mamma betalte så minstesøster alvorlig og storøyd på meg mens hun spurte "hvorfor har du så vondt i magen?"
Jeg kunne brutt sammen der og da, men masken var på og umulig å få av. "Du vet jo at jeg har en magesykdom, så jeg får så fryktelig vondt". Halve sannheten. Nei, en brøkdel av halve sannheten. Jeg skulle nevnt hvor sliten jeg blir. Hvordan jeg får vondt overalt, egentlig - ikke bare i magen. Hvordan jeg bare vil sette meg i et hjørne og gråte hysterisk. At hun kan hjelpe til ved å.. være rolig.. Ikke bli forbanna for ingenting, rope og skrike eller hyle tilgjort latter og bruke tilgjorte skarpe stemmer som skjærer i marg og bein. Fordi det er slitsomt.
Herregud, jeg føler meg som en dust. Hvorfor skal jeg liksom bli syk når lillesøsteren min er glad? Vel, det blir så mye. Så mye støy. Det er utrolig hvordan én pike på 9 år kan lage så mye støy. Hun er selvfølgelig ofte godt hjulpet av min andre lillesøster.. De krangler for de mest idiotiske ting..
Men hvorfor går det sånn inn på meg? Jeg er så teit..



Nå i kveld snakket jeg med kjæresten på skype. Og før jeg visste ordet av det fikk jeg et lite sammenbrudd. Begynte bare å gråte. Og hvordan skulle jeg forklare hva jeg gråt for? Jeg aner jo ikke! Det er jo alt! Og samtidig er det ingenting å gråte for, for det er bare idiotiske ting som bare jeg er så dum at jeg gråter for!

Og jeg skaper bare unødig trøbbel for alle rundt meg.. 

Empty spaces - what are we living for?
Abandoned places - I guess we know the score
On and on, does anybody know what we are looking for?

Another hero, another mindless crime
Behind the curtain, in the pantomime
Hold the line, does anybody want to take it anymore?

The show must go on
The show must go on, yeah!
Inside my heart is breaking
My make-up may be flaking
But my smile still stays on

Whatever happens, I'll leave it all to chance
Another heartache, another failed romance
On and on, does anybody know what we are living for?

I guess I'm learning, I must be warmer now
I'll soon be turning, round the corner now
Outside the dawn is breaking
But inside in the dark I'm aching to be free

The show must go on
The show must go on, yeah!
Inside my heart is breaking
My make-up may be flaking
But my smile still stays on

My soul is painted like the wings of butterflies
Fairytales of yesterday will grow but never die
I can fly - my friends

The show must go on!
The show must go on!
I'll face it with a grin!
I'm never giving in!

On with the show!
I'll top the bill, I'll overkill
I have to find the will to carry on
On with the -
On with the show! -
The show must go on...

 
Fake it 'til you make it. 

Nå er jeg hjemme, etter dager med reising. Dog behagelig reising. Tok reisesyketabletter, så jeg fikk ikke sjansen til å bli dårlig. Og jeg har vært flink. Kjempeflink, egentlig. 

Det var godt å bare være meg, Mamma og Pappa, for det har jeg aldri opplevd før! Vi koste oss veldig på turen.
Og jeg fikk vært sammen med kjæresten en stakket stund! Og traff venninna mi i noen timer før det! Så det har vært mye kos.





Nå har jeg begynt å strikke mariusgenser! Det kommer sikkert til å ta en stund, haha.. Men det gjør ingenting. Jeg kommer til å bruke den uansett. Jeg har jo strikket den selv. Jeg strikker den ganske stor, for jeg vil at den skal være behagelig.




Nå skal jeg avslutte, for jeg er utrolig trøtt. I morgen skal jeg få B12-sprøyte, hente minstesøster på skolen sammen med Mamma og så skal jeg hilse på venninna mi, og sikkert spille backgammon.. Hehe..
Så håper vi at tankene og kroppen blir lettere(jeg føler meg diger) etterhvert. Og at jeg får psykolog her snart.  



 

Vinden hyler utenfor vinduet mitt. I dag har jeg gått rundt sammen med en annen som også skal ha opptaksprøver. Har vist ham rundt, og sånt. Han er litt spesiellt. Ganske sær fyr, veldig politisk aktiv og nesten manisk om tidlig klassisk musikk(han elsker barokken), men han er morsom å prate med og å henge med. Han er en skikkelig smart fyr(og han vet det selv), så jeg føler at jeg lærer ting når jeg snakker med ham. Både om ham, meg selv og ting generelt. (Jeg er ikke slik at jeg tar folk på ordet når de sier noe om politikk, for jeg har jo vokst opp med politikk. Foreldrene mine var aktive i hvert sitt parti, og hadde diskusjoner om masse rart. Jeg har lært å være kritisk, å tenke selv.)
Men han er gøy å henge med! Selv om han er litt intens noen ganger. Men vi har vel alle våre særegenheter?



Men nå begynner jeg å bli nervøs. Jeg begynner å innse hva jeg faktisk skal gjøre. Jeg har ikke tenkt å komme inn i år, uansett, så jeg blir ikke skuffet hvis jeg ikke gjør det, men jeg vil jo ikke drite meg ut heller.
Jeg tror ikke jeg kommer inn. Det ville vært et lite mirakel. Jeg er altfor lite forberedt. Jeg trenger en real oppfriskning av teorikunnskapene mine, og jeg trenger egentlig å ta noen sangtimer før neste års opptaksprøve.

Og nå kjenner jeg altså på nervøsiteten. Jeg har ikke sceneskrekk. Jeg liker å stå på scenen. Sånn egentlig. Men jeg er alltid pissredd! Spesielt rett før jeg går på. Mens jeg gjør det jeg skal(om det nå er sang, dans eller teater) opplever jeg alt utenfra. Som om jeg ikke styrer kroppen min. Den gjør alt av seg selv. Fysisk er jeg der, jeg kjenner at "nå er jeg snart fri for luft" eller "nå går benet mitt ut til høyre", men jeg har ikke noe kontroll.
Men det er gøy. Likevel. Det er ikke helt på samme måten som når jeg er hypomanisk. Det er mer positivt. Fordi alt jeg skal gjøre sitter spikret fast i ryggraden, og det eneste jeg skal tenke på er Mummitrollet, Hufsa, kjoler, fine sko, kjærestens smil.. Jeg er alltid mest bekymret og nervøs før jeg skal på. Jeg kommer til å se teit ut(jeg ser ut som om jeg er funksjonshemmet når jeg synger), jeg er for feit, de kommer til å se hvor stor mage jeg har(dette er et stort problem når jeg skal synge, for jeg må jo bruke magen aktivt for å få mest mulig jevn luftstrøm og sånt, og da må magen blåses opp..), hva er det jeg tenker på? Jeg kan jo ikke synge?
Slike ting..



 

Heldigvis begynner jeg sent i morgen.. Nå er jeg skikkelig trøtt..